Sjur Miljeteig

SjurM007-web
facebook-100 www100

Dette er knall, og en liten platesensasjon kan være rundt hjørnet når Sjur Miljeteig denne høsten debuterer med eget band. – Jazznytt/Arild Rønsen om debutkonserten på Mono

Sjur Miljeteig har ofte vært bakmann når en tydelig musikalsk beskjed skal formidles. Jaga Jazzist, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft, Anneli Drecker, Jim Stärk, Töcksfors og Heros & Zeros, blant andre. Alle svært ulike, men alle det til felles at de liker det som skjer når Sjur Miljeteig trer frem.

I mange år har han også operert i tospann med trommis og altmuligmann Peder Kjellsby. Under navnet Friko har de utgitt to plater, hvorav debuten Burglar Ballads ga dem en plass på Morgenbladets topp 100-liste over tidenes beste norske utgivelser.

Endelig kommer han med sitt eget album. Som soloartist skylder Sjur Miljeteig å nevne flere inspirasjonskilder. For her er selvsagt Miles Davis hørbar, spesielt fra hans comeback med The Man with the horn til og med Amandla. Skittent, kjølig, men likevel tenksomt. Musikken kan også inneholde spor av Thomas Dolbys studionerding, Talking Heads sin kontante, blåøyde og autodidakte funk, Prince fra hans periode med tørre trommer i Parade og David Bowies år som The Thin White Duke.

Sjur Miljeteig dveler ved et alvor som utfordrer en tålmodighet tilpasset 140 tegn. Men det er også bouncy – kanskje på en måte vi hører i guilty-pleasures platene vi dyrker hjemme på badet? Enkelte av temaene på albumet kretser rundt den barnlige naiviteten vi kjenner fra tv-spill som Super Mario Bros, mens andre temaer flyter ut i en abstrakt malstrøm som nikker til Messiaen og Ligeti. Spennet er stort, men det bemerkelsesverdige er at dette fremstår mest av alt som et album, en gjennomtenkt sammenstilling og ikke bare en lek med referanser.